Dyrene på Aarholt-tunet.
Først litt om kos og stell.
Så kommer flere dyrehistorier.

Dyrene på Aarholt-tunet steller vi hver dag. Sommer som vinter, julaften som syttende mai. Og vi gir dem mat to ganger i døgnet. Når vi har barn og ungdom på besøk, viser de stort kontaktbehov med dyr. Kanskje fordi barn og ungdom har et behov - ikke bare for å FÅ omsorg, men også å VISE omsorg. De store kaninburene er slik at barn og ungdom kan sitte sammen med dyrene og kose, ha dem på fanget. Man lærer hva dyrene spiser og hvordan de liker å kose.

På Aarholt-tunet har vi en ny koselig liten minigris som går ute og sover i eget hus med halm i. Hun likte å kløs litt bak på ryggen, på panna, og særlig på siden og under maven. Å klappe en snill og kosen gris er en opplevelse - for begge parter. Grisebusta er stri, og grisen reiser rygg og logrer med halen fordi det gjør så godt å bli klødd.

Sauene på Aarholt-tunet må bare oppleves. Tidlig i mai blir lammene født. Og de er jo bare SÅ søte. De spretter på alle fire beina samtidig, og det er moro å se på. Og lammene vokser fort. Det gjør ulla deres også. Og de fortsetter å være like snille. En av sauene heter "Ullfred". Han er så fredfull og snill at han står helt stille og tar imot den kosen du gir han. Du kan klø ham på ryggen, klappe ham på hodet, under halsen eller på kinnet. Og sauen bare NYTER det. Du kan legge kinnet inntil hans, og han står helt stille og kjenner varmen fra deg. Om du vil, kan du fortelle sauen akkurat det du vil, og sauen bare lytter til det. Rene sjelesorgen.

Ingen av de store dyrene mater vi fra hånda. For da tror dyra at neste gang vi kommer med hånda, - er det mat i den, - selv om det ikke er det. Og da blir de bitete og begynner å nappe. Og DET er jo ikke meningen. Vi opplevde en gang at noen gjester gav grisene mat hver gang de gikk forbi dem. Etter noen dager måtte disse gjestene gå lange omveier, - for grisene “hylte” aldeles forferdelig hver gang de så dem. Griser er kloke dyr. Nå er vi derfor nøye på at mating kun bestemmes av “Bonden”. Bonden gir dyra mat to ganger i døgnet, og han vet hva de skal ha å spise.

Men hønene og hanene kan få mat så ofte de vil ha det. Og det er moro å gi dem mat fra hånda. Når vi holder noen brødsmuler fram mellom fingrene, sikter høna seg inn og napper brødet. Den biter ikke, bare napper etter brødet. Når hanefar har funnet mat på bakken, gir han fra seg en rar lyd. Da roper han på hønene sine og forteller dem at han har funnet mat. Han løfter maten opp i nebbet, og slipper det ned. Men han spiser ikke opp maten selv. Hønene kommer løpende til fra alle kanter og begynner å spise. Og først DA kan hanefar også spise. Lyden han gir fra seg ligner den som vi mennesker sier når vi kommer med mat. Da sier vi: tuppa-tuppa- tuppa- tuppa. Og så kommer hønene løpende. Kanskje vi har lært det av hanefar? Hønene får lov til å være ute hver eneste dag, og om kvelden går de inn i huset sitt - av seg selv. Du kan se en liten lysbildeserie om "Jenta og Tuppen" (bakgrunnsbildet) hvis du går til "Bondegårdsferie / Lysbildeserie".

Eselet Sara

Vi hadde lenge Eselet Sara. Et lite, snilt dvergesel. Hun levde opp til ryktet om at esler er litt sta. Enten så ville hun, eller så ville hun ikke. Ville hva da ? Ville ikke ri lenge av gangen. Men oftest så ville hun alt som var moro. Blant annet gå tur i skogen. Eselet hadde vi i 18 år før hun døde våren 2007.

Det er mange ridesentra i Vestfold. Noen år kan også naboer ta imot bestilling for ridning.

Andre opplevelser med dyra:

Man kan lære mye om høner og ender på Aarholt-tunet. For eksempel at hønene ligger tre uker på eggene, mens endene ligger i fire uker før kyllingene kommer ut. Når høna og anda ligger på redet må de holde eggene varme hele tiden. De kan ikke gå vekk mer enn noen få minutter om dagen for å få seg mat og vann selv. Da piper de høyt for å jage vekk de andre så de får klar bane bort til maten. Hvis eggene blir kalde dør kyllingene, og det vet hønemor.

Man vil finne mye å undre seg over på Aarholt-tunet som man kanskje aldri har tenkt over. For eksempel dette: - Hvordan kan kyllingene komme ut av eggene samme dagen, - siden hønemor bare legger ett egg om dagen ? Eller dette: hvordan kan egget vokse inni hønemor når det er så hardt skall utenpå ? Eller hva med dette: - hvordan kan hanefar befrukte et egg når det er så hardt skall utenpå ? Eller hvordan kan en kylling puste inni egget ? Hva er det som BLIR selve kyllingen - er det det gule klisset, eller det hvite klisset ? Eller er det ingen av delene ? Det er mange ting å lure på, og du vil få oppleve svarene på Aarholt-tunet.

Fortellinger om dyra våre

Esel-katten:

I 18 år hadde vi eselet "Sara". En av kattene våre kalte vi «esel-katten». Du vil skjønne hvorfor vi gjorde det. En av de tre kattungene som var født det året var svart med noen hvite felter under brystet. Hver gang vi gikk ut i fjøset for å mate dyrene, fulgte den alltid med. En morgen fant vi kattungen oppå ryggen til eselet vårt. Det var meget kaldt ute, og ganske kaldt inni fjøset. Men oppå eselryggen var det godt og varmt i den lange pelsen eslene får på vinteren. Da vi begynte å mate dyrene, våknet katten også, og begynte å strekke potene sine inn i pelsen til eselet. Så hoppet den opp på gjerdet. Eselet begynte å lukte på katten, og katten smøg seg inn til den bløte mulen. Eselet var så forsiktig med katten, og begynte å slikke katten. Først bare litt.

Så mer, etter hvert som katten nøt det. Katten ble helt våt, og hårene ble liggende i den retningen som eselet slikket. Katten malte og gav alle tegn til å like det. Og eselet syntes det var koselig å være snill. Begge dyrene koste seg. Dette var noe annet til slikking enn det kattene gjør med hverandre, tenkte esel-katten.

------

Ullrik, den snilleste ulle-gutten:

En av sauene våre heter Ullrik. Det skjønner du nok også hva betyr. Ullrik har så mye at det er langt ned til huden dens. Den kunne like gjerne hett Fredrik. For det er den snilleste og mest kosete sauen som finnes i sju sogn. Hvis du setter fingrene dypt ned i pelsen og gnir på den, står den stille og koser seg. Hvis du legger kinnet inntil Ullrik sine kinn, lukter det vondt. Men sauen står stille og kjenner varmen fra deg. Hvis du klapper den på halsen, kan du stå der så lenge du bare orker. Ja, hadde du fått andre til å overta å klappe, ville den stått stille ennå.

Ullrik var på ferie på nabogården i høst. Der har de to hunnsauer, som kalles søyer. De har hatt lam før, og vi tror kanskje at de vil få lam til våren igjen. Bare fordi Ullrik har vært på besøk. Da vi var på nabogården og hentet den for noen dager siden, hadde den vært på ferie der i to måneder. Da vi kom inn i fjøset der, lurte vi på om den kom til å kjenne oss igjen.

Vi var ikke helt sikre på om den kjente oss igjen. Men vi bandt et tau i halslenken dens, og Ullrik diltet etter oss den kilometeren det var å gå. Noen ganger måtte vi nesten dra den. Den hadde ikke noe lyst til å gå tur og avslutte ferien sin. Men veien hadde den gått før når vi hadde vært på tur, så den var ikke på fremmed vei.

Da vi kom over den siste bakketoppen, kunne vi se ned til gården vår. Det gjorde Ullrik også. Han satte i å løpe, og jeg ble hengende etter i båndet. Jeg hadde ikke lyst til å slippe, for det kunne jo hende at den kom til å rømme nå når det var så lenge siden den hadde vært der. Ullrik løp og løp, og jeg løp og løp. Det gikk fortere og fortere, for det gikk nedover. Og det var snø, så det var vanskelig å holde ballansen. Så måtte jeg bare slippe tauet. Ullrik løp foran, og jeg kom etter så fort jeg kunne.

Denne veien hadde Ullrik løpt hver kveld på høsten når vi skulle ha dem inn for natten, eller det ble regn. Ullrik stoppet ikke før han kom helt foran døra til fjøset. Han valgte riktig dør, og ventet til jeg kom og åpnet den. Så gikk han glad inn, og ville hilse på de andre sauene med en gang. Da han kom inn, været han opp i luften, og vrengte med leppa for å kunne trekke inn duftene enda bedre. Duftene av andre søyer. Det ble stor gjensynsglede med en gang. Halen dens begynte å løfte seg, og han viftet med den. Det er tegnet på at han har det veldig moro.

Sauer er kanskje dumme dyr, men de er samtidig kloke, - hvis det går an da.

-----

Det lille lammet Ulla:

Den eldste sauen vi har, heter Ulla. Det er moren til Ullrik, og de andre. Vi fikk henne da hun var bare en uke gammel. De som hadde den før, kunne ikke ha den lenger, for mammaen dens ville ikke vite av den. Da måtte menneskene gi den mat fra flaske og kopp, og det tar lang tid. Slike koppelam må man ha tid til å stelle, og helst bare en av gangen.

Det lille lammet hadde stor matlyst, og drakk til den fikk en stor kul på maven. Derfor måtte vi måle ut hvor mye melk den kunne få lov å drikke til hvert måltid, ellers ville den få vondt i maven. Minst fire ganger på dagen fikk den slik kul på maven. Derfor vokste den også fort.

Vi varmet opp melk, rørte ut ett egg i melka, og litt sukker og salt. Da ble det litt mer næring i melka. Lammet ble veldig glad i oss, og trodde nok at vi var mammaen dens. Hver morgen når vi kom ut i fjøset, begynte den å breke. - Bææææ, bææææ, bææææ. Den gav seg ikke før vi tok den opp på fanget og gav den av tåteflaska. Og når den fikk bli med oss ut i solen, hoppet den på alle fire ben. Den spratt bortover på stive ben. Det ser ganske rart ut, men er veldig koselig. For det går an å se at lammet koser seg og har det moro.

Når vi tar den opp i armene våre og bærer den rundt, ligger den rolig og ser seg rundt. Den kjenner varmen fra oss, og er veldig trygg.

---

Sauen som forsvarte seg:

Ulla og lammene hennes gikk og gresset på beitet. De koste seg. Plutselig hørte vi et veldig hundegjøn. Det bjeffet veldig, og inn på tunet kom Ulla og de to lammene med en stor hund løpende etter. Den bjeffet og hadde det veldig moro, men sauene løp for livet. Vi løp mot dem, og kunne se at hunden tok tak i bakenden til Ulla, og bet til. Den fikk en stor ulldott i kjeften. I det Ulla og de to lammene hadde løpt mellom Ingfrid og Svein snudde Ulla seg rundt med en gang og løp tilbake og stanget hunden så den virret rundt på bakken. Hun var blitt modig - 3 mot 1 - siden vi var på hennes lag. Slik kunne de to lammene fortsette inn på tunet og mot låven, og få et lite forsprang. Sauen klarte å treffe en gang, og hunden trakk seg tilbake.

Men så fikk hunden øye på noen av endene vi har, og som går fritt mellom dammen og låven. Hunden løp etter, og endene flakset med vingene og forsøkte å slippe unna. Det var fryktelig å se på. Vi løp etter hunden, men hunden var så rask. Den tok tak i ei and, og beit til over vingen. Anda forsøkte å komme løs ved å flakse og slå med vingen. Den var så redd for livet, at den skrek. Vi kom ganske nær hunden og skulle til å ta tak i den, og da slapp den.

Den begynte heller å løpe etter andre ender som flakset og løp for livet. Vi ble helt anpustne og fikk blodsmak i munnen, men klarte ikke å få tak i hunden som var så rask. Den fikk tak i en annen, og beit til så vingen ble rød. Anda forsøkte å komme løs, og klarte det når vi var ganske nær. Men så løp hunden etter en annen igjen. Hva skulle vi gjøre ? Vi klarte jo ikke å få tak i hunden. Den hadde ikke noe tau hengende etter seg. Hadde den hatt det, kunne vi bare ha fanget den inn. Og hva hvis hunden var farlig - også for mennesker. Jeg tror ikke jeg tenkte på det. Jeg tenkte mer på dyrenes liv enn mitt eget.

Anda løp inn i innhegningen ved dammen, og hunden fulgte løpende etter. Endelig, tenkte jeg. Nå skal vi klare å få tak i den. Anda klarte å flykte ut på vannet på den lille dammen, og hunden gikk rundt for å ta den fra andre siden. Den ville ikke gå ut i vannet, for det ble dypere.

Jeg løp etter, og nå var hunden fanget. Den kunne bare komme vekk hvis den løp forbi meg. Og jeg trodde ikke at den ville hoppe over gjerdet. Jeg gikk rolig mot hunden, og forsøkte å småsnakke med den slik at den ikke skulle bli redd meg. Kanskje jeg kunne ha gjøvet løs på den, men da kan det også hende at den hadde gått løs på meg, og det ville jeg ikke. Det hadde jo fått smaken av blod. Jeg klarte å roe den, og få tak i båndet. Men jeg måtte ut i vannet med skoene på. Så fikk jeg holdt den til noen kom med bånd, og vi fikk stengt den inne inntil vi fikk tak i eieren, og han kom for å hente den.

Norske lov sier at jeg kunne ha drept den i forsvar av dyrene. Ikke etter at jeg fikk tak i den, men bare i nødverge når den tar et dyr. Men hunden er jo bare et dyr den også. Likevel skulle den vært trenet til ikke å gjøre slikt.

Vi var i alle fall glade for at vi var tilstede da hunden kom. Ellers ville den kunnet drept begge lammene, og alle endene og hønene. Det ville vært fælt. Også for de dyrene som ville ha overlevd.

-----

Da eselet kom til oss:

Eselet vårt heter Sara. Vi kjøpte henne på Vestlandet, og da var hun nesten et år gammelt. Vi kjørte av gårde i bilen vår, og hadde tatt ut setet bak førersetene. Det skulle være høyt nok under taket i bilen til lå få henne hjem i den. Vi hadde lagt plast på gulvet, aviser oppå, og halm oppå det. Også hadde vi satt en plate bak førersetet vårt, og skåret ut en liten firkant i plata oppe mot taket, slik at vi kunne følge med i speilet bakover.

Da vi kom fram hvor eselet var, ble vi helt betatt av det. Hun var så liten, og hadde langt ragg. Det var i påsken, og pelsen brukte vokse ut om høsten og utover vinteren. - Stakkars liten, sa vi. Hun gikk så tillitsfullt etter den forrige eieren sin ut av stallen.

Men da vi ville ha henne inn i bilen, ble det verre. Det eneste vi ante om esler, var at de var sta. Og nå fikk vi det bekreftet. Eselet ville ikke inn i bilen vår. Så det endte med at jeg tok et tak rundt halsen på det, gikk foran det, inn den ene døra og gjennom bilen, og bandt et tau i henne. Så gikk jeg bak henne og dyttet. Omsider var hun inne. Det viste seg at jeg var mer sta enn henne, og det ble hun overrasket over. Hennes høyde passet akkurat til bilens. Men hun fylte ut hele bredden av bilen. Og ikke før hadde hun kommet seg inn, før hun ville snu seg rundt. Vi var redd plater og halm ville endevendes, men hun klarte det.

Av de ting vi hadde tatt med, var hørselsvern. Blant det lille vi hadde hørt om esler, var skrytingen dens. De høye lydene. Eller skal vi si; ulydene. Vi burde visst ha tatt med neseklype i tillegg. Ingen hadde fortalt oss om luktene dens, eller doggingen. Det ble nemlig mye dogg i bilen når hun pustet ut. Og mye lukt. Mest lukt.

-----

Da grisene fikk trøbbel...

De to grisene våre bor ute hele sommeren. Når vi får dem små i mai måned, flytter de inn i ei kasse snudd på hodet i ei innhegning. De ligger i halm på et tregulv, og har det godt og lunt. En kan se at bare snutene deres titter ut gjennom døråpningen i framsiden.

I august er grisene blitt så store at de for lenge siden har flyttet ut av kassa si. Nå har de et stort blikktak over hodet, og et par vegger rundt, - inne i innhegningen. Men her en dag regnet det fryktelig, og selv om det var tak over dem, hadde de dradd halmen ut i søla utenfor. Om kvelden da jeg skulle gi dem mat, så jeg bare den ene grisen. Den hadde krøpet inn i den lille kassa si og klart å snu seg inni den - men den måtte ha slitt, for kassa er mye smalere enn grisen er lang. Men hvor var den andre. Den var ikke i innhegningen lenger. Ikke bak kassa heller, og ikke under blikktaket. Plutselig så jeg den. Den var inni kassa den også. Men den lå med rumpa utover mot åpningen, for den hadde ikke klart å snu seg pga. søstera si som lå i veien. De hadde ikke vært i kassa si på over en måned. De var blitt for store for den. Men nå var de begge to i den. Begge lå med nesa mot den andres rumpe.

Da de hørte at jeg kom med maten, begynte de å grynte og bevege på seg. De forsøkte å reise seg, men klarte det ikke. De satt fast. Begge to satt helt fast, og klarte ikke å komme seg ut av åpningen foran. Hadde bare den ene forsøkt å gå ut av kassa først, hadde kanskje begge klart det. Men siden begge forsøkte på en gang, kom ingen av dem ut.

Det var krise. Jeg gav maten i troene (skålene) deres, og det gryntet og romsterte innvendig i kassa. Det var ikke rå å komme ut. Tenk om den ene hadde sluppet en fis, mens de lå der, tenkte jeg. Det hadde tatt seg ut. Tenk om den som lå med nesa utover i kassa hadde fisi. Da ville det blitt uutholdelig der inne. Rene panikkstemningen. Eller kanskje det hadde vært det beste, for da hadde den innerste besvimt, og så kunne den ytterste gå ut uten at noe hadde skjedd.

Hvordan kom de seg så ut ? Jeg måtte hjelpe dem. Gulvet i kassa var spikret fast i kassa. Og jeg måtte dra til og vippe kassa opp i forenden. Og dermed reiste grisene seg og omtrent trillet ut av kassa. De så svært glade ut. Og varme. Jeg kan godt tenke meg at de hadde klart å holde varmen der inne. Grisene så takknemlige ut, og begynte med en gang å spise.

Og kassa, - den ble tatt vekk.

Aarholt-tunet_tegning
Tegning: Inga-Hilde Breivik
bokeknopp
Bøke-knopp i utvikling
Ingfrid og Svein på Aarholt-tunet
Ingfrid og Svein er eiere og drivere
kaninkos
Kaninstell
natt_over_tunet
Natt over tunet
Burmabru_Aarholt-tunet
6 meter over bakken i powerløypa
sau_Aarholt-tunet
En av våre kosne sauer
kufjos
Kufjøset på Solli
Tarzan_løypa_Aarholt-tunet
En av broene i Tarzanløypa
Moskus_andekylling
Moskusandekylling
Klatreveggen_Aarholt-tunet
Klatreveggen har tre vanskelighetsgrader
togriser
To griser koser seg
dverghane
Dverghane
esel
En gang hadde vi et esel
sau_Aarholt-tunet
En av våre kosne sauer
Tarzan_løypa_Aarholt-tunet
En av broene i Tarzanløypa
kaninkos
Kaninstell
Klatreveggen_Aarholt-tunet
Klatreveggen har tre vanskelighetsgrader
Aarholt-tunet_tegning
Tegning: Inga-Hilde Breivik
Ingfrid og Svein på Aarholt-tunet
Ingfrid og Svein er eiere og drivere
Burmabru_Aarholt-tunet
Ikke noe trynetillegg her i gården
kosne sauer
Et av våre kosne lam
dverghane
Dverghane
esel
En gang hadde vi et esel
Høst_over_Aarholt-tunet
Høst over tunet